Monte Carlo

Mandag den

Jeg har ikke fått sove de to siste nettene. Jeg er som forandret. Blodet ruller, banker i årene, det er som om jeg har feber.

Da jeg våknet i natt, så jeg for meg det grønne bordet, alle gullstykkene. Hadde du bare kunnet fortsette denne gangen! Det var jo aldeles umulig at samme farge fortsetter i det uendelige. Hadde du bare hatt flere penger, skulle du ha ventet til rødt begynte, så bare satse på rødt. Hvis svart skulle komme, så bare fordoble innsatsen, så er det sikkert, 100 mot 1, at du hadde vunnet.

En feil sist, denne gang tror jeg at jeg har funnet den riktige fremgangsmåten.

Om en time går jeg med ekspressen til Monte Carlo.

Faites le jeu messieurs.

Hvis jeg bare våget noe. Men nei, det kan ikke falle meg inn.

Onsdag

Er det en sykdom – er det smittestoff? Er det bakterier i salene i Monte Carlo? Jeg har fullstendig feber, jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg som før pleide å ligge så lenge, sover ikke mer enn noen få timer om natten, og alltid ser jeg for meg dette smaragdgrønne bord, med gullpenger, og disse store salene…

Så elegante alle er! Ingen fattigdom å se, bare skjønnhet og rikdom. Og parken med villaene bakenfor, under fjellene. Om aftenen er det som et søvnig eventyrlandskap.

Jeg har vært der flere ganger siden, vunnet og tapt. Jeg har måttet heve en del av restbeholdningen i banken.

Men selv om jeg taper…det er så lokkende allikevel. Tenk å bare kunne glemme alt, alt det som har pint meg, gnaget i meg i det siste.

Jeg har ikke mye igjen i banken. Hvis jeg taper, hva skal jeg gjøre? Men nå har jeg større erfaring